SKITUR FRA SKIEN TIL HEIVANNET

Hei!

Denne gangen rår visst nostalgien! Når en sitter og tenker tilbake på hva en har opplevd, dukker minner fra den gangen en selv måtte brøyte løypa om en var først ute!

Om noen skulle ha noen bilder fra dette, ville det vert kjempefint! Da blir det jo litt bedre!!

 

SKITUR I 1960 ÅRA ? FRA SKIEN TIL HEIVANNET!



 

Vi bodde i krysset Mælagata/Slemdalsgata. I de gode gamle dager var det alltid snø og skiføre om vinteren. Og rattkjelkeføre. Vi brukte Mælagata til å kjøre rattkjelke. Det var nemlig en ikke alt for bratt bakke rett utenfor der vi bodde. Hvis vi fikk riktig god fart, og det var bra føre, kunne vi havne helt ned til dyrlege Ose eller Østbye Pedersens verksted lenger nede i Mælagata. Han solgte Folkevogner husker jeg. Noe av det tøffeste var vel å kjøre rattkjelke forbi Kjærbo og ned i Lundedalen. Der hadde jeg en kamerat som het Kjell ? og han tømte vann i løypa så den frøys il is. Ja, det var manndomsprøven å kjøre der!

 

Men, det var jo dette med skitur da! Vi hadde ei hytte på Heivannet. Vi tok ofte bussen ? AS Siljan Bil ? opp dit, men det hendte også at vi tok skia fatt. Vi kunne rett og slett ta på oss skiene hjemme i gården, for så å gå på toppen av brøytekantene et godt stykke ? over banejordet ved telefonbygget, forbi Skiens ballklubbs bane, så videre oppover mot jernbaneundergangen ved Nylende, under denne og fram til Pustebakken, som den ble kaldt. Her starta den egentlige løypa.

I Pustebakken var det som regel et yrende liv. Masse barn med ski, som hadde hopprenn, langrenn og slalom. Men vi må videre, forbi her og opp til Håvundvegen, hvor vi måtte komme oss over. Vi var da like ved Gjerpen prestegård og hadde flott utsikt ned til Børsesjø.

 

Den gangen var det ikke noe som het løypeprepareringsmaskin. Var en førstemann i sporet, måtte en gå det opp selv. Etter hvert som flere folk  tråkka seg vei, ble jo sporet bedre og bedre!

 

Vel oppe ved Prestegården, gikk løypa skrått nedover mot nordenden av Børsesjø, mot Sem. Akkurat her traff jeg Leif Ose. Han var en racer i forhold til meg, og tok meg raskt igjen og forsvant nedover liene mot Børsesjø. Og vekk var han.  Her gikk det raskt unna i nedoverbakkene. Det var ofte kaldt og derfor ble lua trukket godt ned over ørene. Vel nede ble det diagonalgang ved sivskogen og fram til Siljanveien ? som også måtte krysses. Så ble det en slakk oppoverbakke på jordene til Harald Gården, litt opp og ned ved Semsbekken. En bratt bakke ved Saghølen, så flata det seg ut igjen og en kom inn på en skarve vei lokalbefolkningen brukte, bl.a. Baugerød. (Et lite apropos: I Saghølen fikk vi mang en fin ørret ? ikke av det helt store slaget, men god stekefisk som en kunne ha på brødskiva ? det ordnet mormor på Sem.)

Så kom en fram til brua over Semsbekken, mot Baugerød. Nå begynte den egentlige stigningen, langs det som en gang var den gamle veien til Siljan! (Tror jeg) Her var det periodevis bratt og en måtte bruke fiskebeinteknikken.

 Vi passerte den gamle drikkeplassen for hester, hvor et rør ledet vannet inn i troa. Det var sikkert kjærkomment for de tørste sliterne å få seg litt å drikke i de bratte bakkene. Og det var kjærkomment for en sliten skiløper også. Undrer om denne vanntroa står i dag?

Videre oppover videre ikke å bratt, og til slutt flatet løypa seg ut. En kom til et veikryss. Hvis en tok til venstre kunne en komme til Åmot og derfra til Thoras hytte. Det var nok en del som dro den veien. Den hytta var populær og et yndet utfartsmål for mange.

Hvis en tok til høyre i dette krysset, gikk det ikke lenge før det kom en skikkeligbratt bakke , med skarp sving til venstre. Svetten sila mens en strevde seg framover. På toppen her lå det to hus til venstre, murhus om jeg ikke husker feil. Terrenget ble mer gjestmildt igjen  og kunne til og med by på en liten nedoverbakke, før det igjen bar oppover i en venstresving. Vi kom inn i enn dal og passerte et par trehus ? velholdte og fine på venstre side. Etter å ha passert disse husa, gikk løypa brått inn i skogen etter en kjærrevei. (Hadde vi fortsatt rett fram ville vi vel ha passert en mye benytta hoppbakke ? nemlig Storhaug, som ble benytett ofte i riktig gamle dager. Etter detv ville vi kommet til Mørkegang og veien til Høgås.) Etter hva jeg har hørt var det Lysa vi var komet til. Midt inne i skogen her stod det den gangen et gammelt bilvrak ? sannsynligvis en Ford. Denne bilen tror jeg nå er plassert på taket av Wattenberg Karosserifbrikk. Men nåer den jo pussa opp og lakkert og ser riktig flott ut! Fin reklame.

 

Etter å ha passert Lysa, måtte vi krysse en ny vei. Og her var det en skikkelig bratt bakke om gikk ved siden av skolehuset eller var det bedehuset? Jeg er neimen ikke sikker. Men et var sikkert: Bakken krevde svette og fikebeingange!

 

Vel oppe var det en ny vei å krysse, og løypa gikk nå i en trang dal med store steiner ? skikkelig ur. Etter dette kom vi til en ny vei (Gravliveien) som måtte krysses. Og her var det heller ikke lett å ta seg fram. Bratt og svingene. Vi passerte en gård på høyre side og det var tungt å ta seg fram. Det fortelle at det her var en stor skibakke som ble benyttet før Oddebakken ble bygd. Her ble det visst prestert lange hopp. Hva bakken het, vet jeg ikke!

 

Endelig på toppen, ved et hvitmalt hus og ? hvis jeg ikke husker feil ? ei sag, var det å gå på veien igjen. Litt opp og ned. Lenger oppe gikk det ei løype opp til høyre. Den førte til Kikuthytta ? som også var et populært mål for mange i de tider. De var bl.a. kjent for gode karbonadesmørbrød, og en fantastisk fin utsikt over Grenland. Ja, en kunne i fint og klart vær se så langt som til Jomfruland ! I de dager kunne en følge den gule røyken fra Hydros anlegg på Herøya langt inn i Sverige, på andre sida av Oslofjorden.

Men vi følger Gravliveien videre, forbi ei myr hvor det stanket noe aldeles forferdelig. Og grunnen til det var at Andelsslakteriet dumpet slakteavfall, tarmer osv. i denne myra. Kråkene kose seg selvsagt, men vi satte ekstra fart for å komme unna lukta.

Vi kom omsider til Siljanveien, datidens hovedvei mellom Skien, Siljan og Steinsholdt i Lardal. Etter et par hundre meter gikk løypa av mot høyre. Her var det et fint turterreng med ganske slakk løype og fine furutrær. Omsider nådde vi Meitjern. Og da var det en kort vei til Heivannet., og vi var framme etter en strabasiøs men flott skitur slik skiturene kunne være i de riktig gode, gamle dager, med kandaharbindinger, litt breie ski og staver med store trinser.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits